Dezsö Kosztolányi: "Krisztina Hrussz' strange visit"

Dezsö Kosztolányi: "Krisztina Hrussz' strange visit"

John Bjarne Grover

It was in the spring 1992 that I should take my masters degree exams in linguistics in Oslo. I lived in Bregneveien and had just come back from a trip to Budapest when I was contacted by Gordon Hølmebakk at Gyldendal publisher in Oslo - I got a message on a piece of paper that he had been searching for me ('all over Europe', I think the houseletters said - they had forwarded the telephone message to me) since he needed a translator from hungarian. I agreed to make a test translation and got the below text by Kosztolányi to translate. I recall that I made or at least completed it after I had moved down to a small studio flat in 'Grønnegata' (same owners, in fact) in central Oslo while reading for my exam. The test translation was accepted and I got a hungarian book (I don't remember which) to translate. I quickly moved to yet another address (was it in Maridalsveien? I think it was close to Sagveien but do not remember with certainty) since I felt some strange sort of panic in Grønnegata which I could not explain. After some time - I had also passed my exam - I got a message from Hølmebakk that I should stop the work and return the material to him immediately: "Bare legg alt sammen i en konvolutt og send det tilbake" = 'just put everything in an envelope and return it'. This would have been in the (possibly somewhat late) summer 1992. There had also been a brief interlude at a cafe or similar in the summer, I think after I had started the work: I was having a coffee when a person sat down for a chat. He was hungarian and started getting a little difficult - not so much but I felt that I should remove myself anyhow. I have no reason to believe that this was the reason why the job had to be cancelled. This cafe interlude is anyhow nothing compared with the giant embassy bombings and things like that in the framework of my attempted PhD in 1998. I do not have more than these data to present and therefore speculations on any connections to the Orderud Paust case would seem futile, at least for the present moment. Here is the test translation I made, from the original hungarian into norwegian (I just got a copy from the publisher and have never checked the original source):

Dezsô Kosztolányi: Krisztina Hrussz's forunderlige besøk

Kabaretsangerinnen Krisztina Hrussz ble begravet den 7. januar 1902. Begravelsen fant sted klokken tre om ettermiddagen. Det var isnende kaldt, og det hadde allerede begynt å skumre da kisten ble ført ut på gårdsplassen og stilt opp på katafalken for å velsignes og løftes opp i likvognen. Presten var rød som et kirsebær på nesen av kulden. Han hadde ennå smaken av middagen og den litt beske Badacsony-vinen i munnen. I tåken så han nå alle rosene og englene. Stivt hevet han vievannet over kisten. Ved siden av ham sto studenten Vidor Tass, medisinerstudent, sangerinnens kjæreste, sentrum for de tilstedeværendes oppmerksomhet, skjødesløst kledd i svarte klær, rolig herskende over sin sorg. Det var også noen markskrikere blant dem, en alvorlig kunstner og kabaretens direktør. Nesten alle lot til å føle seg vel. Her, i hjertet av sorgen, tenkte de på hva de hadde spist til middag. Behagelige, sensuelle følelser blandet seg med bevegetheten. Senere, når seremonien var over, og hestene ristet på sine pyntede maner og følget ga seg i vei mot kirkegården med fakler og lamper, da begynte det å falle tung snø, som dekket kisten med et tynt islag, slik at den på avstand så ut som en glasskiste. Det la seg også et fint islag på flosshattene. Alt ble overtrukket av dette kalde, glitrende islaget, det forvandlet tingene til glass, til sukkerglaserte kastanjer, asfalten ble til en speilblank isbane, før det smeltet miserabelt vekk, og med frosne føtter tråkket de seg frem i den kalde, fuktige sørpen. Likfølget snodde seg av sted nesten helt opp til åskammen. Studenten betraktet dette ildflammende og mørke følget - det kunne ha vært et overjordisk opptog - i den tidlige ettermiddagen. Han snarere stirret og undret seg, enn han sørget. Det virket så helt uforståelig. For tre dager siden ble Krisztina syk av lungebetennelse. Og nå tok de henne plutselig bort, raskt og brutalt, slik man om natten binder noe foran øynene på en, løfter henne opp og stapper henne inn i en vogn, og om morgenen våkner hun opp et annet sted. Slik gikk studenten og fantaserte. Han trodde ikke egentlig at hun var død. Han lyttet til den melankolske salmesangen og de latinske klageropene, og han tenkte på den varme sjokoladen han hadde drukket til ettermiddagsmaten. Noen murere murte igjen krypten. Tynn murpuss klasket mot de glatte teglstenene. Etterpå gikk han alene ned fra åsen. Han svingte med armene og tenkte på henne. Han klynket litt for seg selv. Så kom fantasiene over ham igjen. Han så etter Krisztina, og hun - åja, det var sant - hun var ikke lenger.

Men senere gråt han. Han satt ved det lille bordet, det som sto ved det mattede vinduet, og gråt bittert og av fullt hjerte. Han kledde ikke en gang av seg for natten. I tre dager sov han nesten ikke. Minuttene, timene, dagene smeltet sammen foran ham. Når lyset sivet inn gjennom gardinene, visste han ikke om det skumret eller lysnet av dag.
     - Kunne hun bare komme tilbake! - hulket han ned i puten.
     Med våren ble han litt roligere. Men ansiktet var blitt enda blekere. Nå gråt han bare lydløst, og tårene strømmet stille ned. Denne stilnede sorgen virket enda forferdeligere. Når folk så ham, holdt de straks inne.
     "Kunne hun bare komme tilbake!" - sukket han for seg selv.
     Om kvelden tok han frem klærne hennes, skoene, det gule sjalet som hun pleide å legge så grasiøst rundt halsen. Han forestilte seg at hun satt ved siden av ham. Ved peisen, på stolen, eller ute på bakken, mens det fine, milde, fregnete ansiktet hennes ble forvandlet til en dyp rødme. Ofte så han henne på sengen og. Han hørte stemmen hennes. Når det ringte på, løp han til døren, og han ble forundret over at det ikke var hun som kom. Så gikk han tilbake til værelset sitt, og gjennomlevde hvert øyeblikk av møtene deres på nytt. Krisztina kommer inn. Han hjelper henne av med kåpen, han byr henne en stol, men hun kaster seg om halsen hans, trykker hodet hans inn mellom brystene sine og ler. Slik lekte han med henne helt til det lysnet av dag, hørte latteren hennes, stirret inn i øynene hennes. Etter disse pinefulle og utmattende omfavnelsene våknet han neste dag med grått ansikt og en bitter smak i munnen.
     Han gikk stadig til kabareten også. Der lette han etter henne på den lille, litt lurvete scenen, blant alle de fargede lampene, og fant henne ikke. Han ventet helt til det ble midnatt, så gikk han hjem. Der var han enda mer ute av seg. Skrekkslagen innså han at tiden ikke leget dette såret. Hun blir bare vakrere og vakrere. Gjennom sløret av år skinner fregnene hennes ennå blekt og gyllent mot ham, disse søte, erotiske flekkene. Munnen hennes flimrer som en veldig rubin, og han kjenner spyttet hennes, sølvaktig, som en svalende fuktighet.
     - Kunne hun bare komme tilbake!
     Dette sukket forble inne i ham som en hellig lengsel, som den destillerte essensen av all sorgen og lidelsen. Han ville ikke gi avkall på den. Han ville ha gitt livet sitt hvis han - bare en eneste gang - kunne få se henne. Dette ene øyeblikket delte han i fantasien opp i tusen små biter, og slik følte han at han gjennomlevde alle ekstasens vidunderlige faser. For hver dag som gikk ble dette en mer og mer ydmyk lengsel. Han tenkte på at han en gang ville få se bare kisten hennes, og han kikket fryktsomt på glassmaleriene i kirken, eller i et speil la han merke til skyggen av noe og visste ikke om det var en sky eller kanten av kniplingstøyet hennes. For dette ville han gått i årevis med blottet hode, med nakne, blodige føtter. Når han var i selskap med andre og feststemningen var høy, midt under dansen kunne plutselig denne tanken fare i ham. Han flyktet forgjeves fra den. Den forfulgte ham. Studenten overga seg taust til den. Han ble til en skygge som fulgte den døde. Mager og blek lengtet han tilbake i månelyset. Han snakket stivt. Han kledde seg kaldt og vinterlig. På brystet hans hang alltid, liksom den hvite stenen i krypten, det stivede, skinnende, glitrende skjortebrystet, og de som så det tenkte på en død, på en pike, på det melankolske ansiktet til en pike som ligger blek og sover en navnløs søvn under det.
     "Kunne hun bare komme tilbake!" skalv det i hjertet hans.
     Dette sto det i ansiktet hans også. Lidelsen sto brent inn i det myke voksansiktet. Det var år siden det hadde speilet den første forskrekkelsen og redselen, som hadde stivnet der, og var blitt steinhardt og kaldt, som en dødsmaske.

Men en dag kom Krisztina tilbake.

Han var på vei hjem etter et svirelag, en kokende het ettermiddag i mai.
     På boulevarden sto akasietrærne og pøste ut sine lidenskaper. De vokste opp av asfalten, de sto og nikket og duvet og strakk seg, og ropte ut sine tunge, drønnende dufter mot himmelen.
     I denne parfymelarmen ble studenten svimmel. Magen hans vendte på seg. Et svovelgult lysskjær buktet seg langt borte på kanten av himmelen, noen dunkle lys, som når noen leker med et speil i mørket. Han gikk hjemover mot værelset sitt.
     I entreen ble han mottatt av tjenestepiken:
     - Du har en gjest.
     - Hvem da?
     - En ung kvinne.
     Vidor Tass ble forundret, og han kunne ikke forestille seg hvem det kunne være som oppsøkte ham. Siden Krisztinas død hadde han ikke hatt besøk av kvinner.
     Han gikk inn i værelset.
     Hun satt på sengen. Om halsen hadde hun det gule sjalet. Ansiktet hennes var mildt, nesten muntert.
     - Krisztina - sa han stille.
     - Elskede - sa piken, og smøg seg inntil ham. Han lette etter fyrstikker og tente to vokslys. Først nå så han Krisztina klart. Døden hadde gjort henne uendelig godt. Hun var mye friskere nå enn da hun levde. Hun hadde lagt på seg litt i kisten. Men hun var spenstig og elegant. Den hvite kjolen hennes, den samme kjolen som de hadde gravlagt henne i, smøg seg mykt inntil halsen hennes. Den sto godt til henne. Den var blitt litt frynsete i kanten, noen steder var det kommet noen grønne flekker av mugg, men det var nesten umerkelig, og i kjolesiden glitret noen salpeterkrystaller, de dødes diamanter. Hun rakte ham hånden.
     - Se, ringen min.
     - Den gamle ringen.
     Studenten stirret likevel spørrende på henne.
     - Ikke spør, sa hun med halvkvalt stemme. - Her er jeg, som du kan se, frisk og fin. Ikke tenk på historiene til Viktor Cholnoky, der åndene går igjen. Jeg er verken ånd eller spøkelse. Men jeg kan ikke snakke så mye nå. Jeg kan bare bli her i tretti minutter. Så må jeg gå. Ta frem klokken din. Nå er den tre. Halv fire er jeg ikke lenger her.
     - Bare tretti minutter, sukket studenten med tilgjort patos.
     Piken ble litt støtt.
     - Du behøver ikke si noe, elskede - sa hun. - Hvert minutt er dyrebart som et gullstykke.
     - Som tusen gullstykker! - ropte studenten. - Kyssene dine... kyssene dine... er verdt mer enn tusen gullstykker...
     - Du har kalt på meg hver dag i åtte år, og nå er ønsket ditt gått i oppfyllelse. Si hva du ønsker.
     Krisztina strakte armene mot ham. Hun åpnet de røde, friske leppene og sto og ventet på kysset.
     Studenten kysset henne.
     Etterpå satt de rett overfor hverandre.
     Studenten satt på en krakk, piken på sofaen. De så på hverandre en liten stund. Men det var som om kysset hadde skuffet dem. De ble triste, og studenten senket hodet. Dette var møtet han hadde drømt så mye om. Hvilket gjensyn var dette? Det ville være best om det var fort over. Hva skulle han finne på? Det ble stille i rommet, hjertet hans banket, men urviserne krøp langsomt av sted. Ennå var det bare gått fem minutter. Det var fremdeles fem og tyve minutter igjen. Tiden virket forferdelig lang. Tausheten ble mer og mer smertefull.
     Studenten hostet.
     - Hvordan har du det? - spurte han. - Er det noe nytt?
     Piken så på ham med vidåpne øyne. Det var taktløst å spørre slik til en død.
     - Skal jeg lage te? - sa han fort.
     - Nei takk.
     - Du - pratet han -, vet du at lille Herman har giftet seg? Det er allerede tre år siden. De har barn også. En sterk og frisk gutt.
     - Så spennende - mumlet piken.
     - Etterpå skjedde det så mye. Far døde av magekreft. Stakkars, han led mye.
     - Så trist.
     - Er det ikke spennende? Jeg har fått doktoreksamen. Jeg skal åpne en privatpraksis, og får leie lokaler hos naboen. Det er fire rom, med badeværelse, kjøkken og elektrisk lys.
     - Så spennende.
     - Nusi mislyktes med teatret.
     - Så trist.
     - Men Ili gjør stor suksess. Hun har virkelig scenetekke.
     - Så spennende.
     Halsen snørte seg sammen for studenten. Han kikket stjålent på klokken, og så at hun ennå ikke hadde vært der i mer enn syv minutter. Han lette forvirret etter ordene. Hvert øyeblikk virket uendelig langt. Først tenkte han at han ville si noe morsomt, så ville han si noe alvorlig og sørgelig, men han syntes ikke noen av delene passet, og så tiet han heller. Et helt minutt gikk uten at de sa noe. Krisztina satt med nedslåtte øyne på sofaen, og betraktet mønsteret på teppet.
     I mellomtiden hadde det begynt å regne.
     - Det regner - sa studenten med lav stemme.
     - Ja, svarte piken.
     - Men i går var det veldig fint vær.
     - Ja.
     - For et uvær!
     - Ja.
     Han skiftet plutselig tema.
     - Fryser du ikke i den tynne kjolen?
     - Nei, lo hun.
     Det falt enda noen ord, et nytt forsøk, og plutselig ble de tause.
     De så på hverandre. Studenten reiste seg opp, som om han prøvde å komme ut av forlegenheten. Det var ennå bare gått ni minutter. Krisztina sank tilbake i sofaen. Studenten sto ved vinduet. Men da hendte det noe forferdelig. Jenta følte med ett et slags press mot kjeven, hun hadde lyst til å rope ut hvor forferdelig lei hun var, og løpe, løpe bort fra dette rommet. Hun kjempet forgjeves imot. Musklene åpnet munnen hennes, og hun, som en liten automat - og dette er sant - gjespet høyt og med dyp tilfredsstillelse. Hun gjespet én gang. Hun gjespet to ganger. Hun gjespet tre ganger. Så tok hun paraplyen som lå på bordet. Hun gikk mot døren. Kanskje det fremdeles var noe hun ville si, men da hun tok i klinken ble hun igjen overfalt av gjespingen, og uten et ord forsvant hun ut av rommet.
     Studenten sto igjen for seg selv. Han følte en lettelse, en slags befrielse. Han trommet en liten stund på bordet. Han kikket ut på gaten, på paraplyen, på stormen, på vindusruten hvor regnet silte ned. Han dro på skuldrene. Han også gjespet. Så kikket han på lommeuret sitt. Det viste ti minutter over tre.
     Det ville ennå vært tyve minutter igjen.